Stå på og drøm!

De fleste som kjenner meg begynner vel å få banket inn i knollen hva som er min drøm. Hva jeg jobber for og mot og har som mål, men jeg liker alikevel å prate om det, snakke om det og tenke på det. Kanskje kan det være inspirasjon for andre?

Det å kunne leve av hest er min drøm. Dersom jeg skal understreke hva levebrødet skulle vært om jeg hadde lykkes, er avl, salg av varmblods dressurhest og treningsstall.

Når man tenker på hvordan man vil ha det er det alltid lett å tenke for stort. Ta den helt ut… Da skulle det vært ett tun stort og flott med rundkjøring, elektriske porter, vakre gjørmefrie luftegårder, store grønne beiter, digert hus som tok pusten fra alle, med boblebad med utsikt over solnedgangen (viktig å få med). Ridehall med lysekroner i taket, største og tørreste ridebanen, rundcorall, skrittemaskin av beste type, tredemøller, vakre store staller, med masse ansatte, store uteganger til avlsdyra, avlsstasjon, ansatt vetrinær, alt jeg kan tenke meg som hadde vært perfekt… En slags Soria Moria stall!

Det sier seg selv at dette høyest mulig forblir drøm! Da måtte jeg vært født mangemillionær, kanskje heller rettere sagt milliarder, bodd en helt annen plass og hatt litt andre forutsetninger! Men det er lov å drømme! Drømme stort på rosa skyer.

I realiteten vet jeg at jeg ikke kan tro det skal bli slik, så man har tonet det ned til noe litt mere realistisk. Så lenge ting er funksjonelt, holder det lenge for meg. Man kan ha toppkvalitet i «produktet» sitt alikevel og det gir jo samme nytte selv om det kanskje ikke er stort, flott og slående vakkert.

En passe stor og funksjonell stall med det man trenger for å få en effektiv hverdag og ett godt hestehold, ridehall, rundcorall (det har jeg alt😁) og skrittemaskin. Det er egentlig det jeg hadde trengt for å kunne få trent hester skikkelig med god kvalitet.

I tillegg når man skal drive med avl må man ha muligheter for å ha hest i flokk, på tørt sted med tak over hode som er lett og holde rent og i orden.

Det er tøft å få til disse målene med ett utgangspunkt der man starter uten noe som helst, men samtidig tror jeg det kan være en mulighet for at det går.

Den tøffeste utfordringen er plassen jeg bor på. Langt innerst inne mellom fjorder og fjell i ei bitte lita bygd. Man kan ofte føle at der ikke er plass til det som alle rede er der en gang. Muligens kan det hende jeg tenker for mye på «at jeg bor på feil plass», men det er lett å tenke slik når man vet hvordan hestemiljøet er bygd opp i Norge.

For ei som har levd mesteparten av livet på åpne østlandsmarker og egentlig har trivest med det, er det også en utfordring å flytte til ett dalstrøk mellom høye fjell, der sola er borte store deler av året. Samtidig, om man skal si noe positivt om plassen jeg bor, og ikke bare trekke det ned, så er det ubeskrivelig vakkert og alltid meget fredelig. Man kan finne en helt annen ro enn man ofte klarer å finne andre steder, for man er noe mer skjermet, man har ikke samme stresse og presset rundt seg. Det største er vel når man skal rekke fergen, ellers er alt ganske stille og rolig.

På små steder er det også mange sterke personligheter, både av typen som man kan «få litt nok av», imponerende mennesker, sinte mennesker, glade og inspirerende mennesker, litt av alt som på alle andre steder, MEN, forskjellen er at alle kjenner alle og andre vet som regel hva du har gjort før du har rukket å gjøre det selv en gang.

Tross masse utfordringer for tiden, niholder jeg fortsatt på drømmen min.

På tre år har jeg vokst fra to egne hester og ingen stall, til en stall med ni hester. Litt treningshester, salgshester, avlsdyr og konkurransehester. Så noe har man jo oppnådd!

Veien videre fra nå er vel den som blir tøffest! For nå må det klare å bli en skikkelig økonomi ut av det og en skikkelig drift, slik at jeg kan komme meg opp og frem og videre mot den store drømmen. Drømmen om å kunne leve av hest i lille Norddal med min kjære Ola i sus og dus<3

Heldigvis er reflekteringen og illusjonen nok til å gi meg motivasjon til å stå igjennom ti tøffe tak til!