Long time, no see!

Først var man godt i siget, også ble man overveldet av å være godt i siget, også falt man bare helt ut av det hele. Slik gikk det med den bloggingen. Derfor long time, no see.

Jeg har hatt en dønn dårlig uke. Det kan jeg si rett ut. Egentlig liker jeg å være ganske ærlig på hvordan ting faktisk er, og hvordan ting faktisk føles da jeg syns det er nok av glansbilder på nett der alt ser perfekt ut. Jeg vil ha både perfekte tider, men og kunne være åpen om det som ikke er perfekt. Det er vel kanskje en liten grunn for at det ble et nytt stille avbrekk igjen. Jeg kan jo ikke bare legge ut sutre og syte innlegg?! Hehe… Jeg vil hvertfall innerst inne ikke være den som gjør det, men når ting butter imot er det veldig lett å ta til sutring og syting for å få det ut av systemet.

For tiden er det mye som ikke er perfekt, samtidig som jeg virkelig vil ha det noe lignende slik jeg har det nå i hverdagen og noen ting er perfekt. Det jeg holder på med plager meg absolutt ikke på noen måte, men mye rundt det plager meg veldig for tiden. Det har virkelig lagt seg på skuldrene som ett tonn med bly, som man sleper med seg dag gjennom dag.

Etter mange runder med meg selv, har jeg til syvende og sist innsett at slik jeg holder på med business nå, er dårlig business…. Ett lite øyeblikk var jeg faktisk så på den tanken om at det jeg holder på med er så dårlig at det letteste er å bare kutte ut hele greia. Samtidig er det en lyst og en driv etter å leve av og holde på med hest som er så høy hos meg at det føles ubeskrivelig å sette ord på hvor lyst jeg faktisk har. Allikevel var jeg faktisk for en liten tid tilbake så bestemt på at det jeg holder på med bare er tull at jeg hadde bestemt meg for å kutte det ut, finne på noe annet og kun ha ett par hester for hobby og konkurranse. Heldigvis, får jeg vel kalle det, selv om kanskje noen andre som leser dette innlegget tenker endelig, så har jeg en elev som fikk nyss i at ting ikke føltes helt bra for meg. Hun ga meg virkelig noen fine ord, som fikk meg til å tenke at jeg klarer bedre, det er ikke over enda! Det er godt å vite at man har slike mennesker rundt seg!

Utfordringen for tiden er enkel: Økonomi, tid, forståelse og selvtillit. Mest sannsynlig de viktigste punktene for at ting skal føles okei her i livet, og punkter som veier veldig opp mot og for hverandre. Enkelt og greit kan man jo virkelig si at når økonomien føles feil, er det VELDIG lett for en som er nøye på det å føle at ting ikke er bra. Prisene mine veier ikke opp for tiden man bruker, samtidig som jeg føler jeg er på en maks  grense for hva man kan ta for mine «produkter» nå. Dette er jo noe man må veie opp med tiden man bruker på diverse i forhold til utgiftene som går ut på det man skal gjøre og hvor mye man til syvende og sist sitter igjen med. Så alle rede her ser man sammenhengen. For lave priser, for «lang arbeidstid».

(Bare så det er poengtert – jeg har ingen intensjoner om å bli rik av å holde på med hest, men det er heller ikke vits å holde på med noe man går i minus av. For meg hadde det holdt lenge bare det gikk rundt).

Reiseveiene mine er den største utfordringen. Ikke nødvendigvis for at det er noe problem for meg å reise. Jeg elsker å kjøre bil og det går fint å være borte hjemmefra selv om det ikke er det største ønske man har. Det som blir største utfordringen med dette er at de som er ute etter mine «tjenester og produkter» bor langt unna der jeg bor, noe som gjør at det blir vanskelig å ta seg godt nok betalt for reiseveien, for skal jeg ta nok betalt for det blir prisene liggende på nivå med de som virkelig har oppnådd ting i hestesporten og som har autoritet. Det er det som ofte regjerer i den norske hestesporten. Jeg liker ikke å ta alle under samme kam, og det er masse forskjellige meninger om dette, og for å ta ett eksempel så kan selvfølgelig en terapeut som ikke er utdannet veterinær være like god eller bedre på anatomi enn en veterinær, bare for å ta ett eksempel ut av det blå. Det er heller ikke folks skyld at jeg har valgt å bosette meg der jeg har, og for å kunne ta de prisene jeg burde er det flere som har sagt «da må du bare bli best». Enkelt å greit sagt, ikke like sannsynlig og lett å gjennomføre. Jeg kunne bygget meg opp muligheter med å ta imot mer hest og folk hjemme, men å bygge koster MYE, så det er heller ikke noe man bare kan kjøre på med når man ikke fra før er mange millionær. Hadde jeg hatt muligheten, de rett menneskene rundt meg som hadde troen på prosjektet og kunne hoppet rett i det, lånt en haug med penger å bare kjørt på så hadde jeg gjort det, men dette er det lite sikkerhet i da man har for lite resuktater å vise til å for dårlig økonomi til å føles trygg og satse på. Det liker banker og investorer dårlig.

Ofte føler jeg at i hestesporten har vi ikke åpne nok øyne for å se kvaliteten som faktisk hver enkelte personer i business sammenhengen i hestenorge har, og i og med at det å drive med hest alt i alt er mest hobby kan man liksom ikke ta seg betalt som ett verksted for biler heller for eksempel, da folk skal ha råd til å holde på med dette. Dette er alt i alt ett tema for seg selv, men er for tiden for meg en problemstilling å tenke nøye over. Penger må man ha for å overleve i det samfunnet vi mennesker har skapt oss i dag, og det er min utfordring nummer en til å få til å gå opp for tiden, tross at jeg knapt har utgifter, så det er kun for det man må ha for å overleve og få progresjon. Jeg jobber såpass mye med bedriften pluss litt ekstra som avløser at det er også lite tid å fylle tiden med annet ekstra arbeid selv om man absolutt burde gjort det. Enkelt er det heller ikke å finne en som passer med livsstilen og mitt eget opplegg som er i nærheten her jeg bor, for her er lite med arbeidsplasser generelt.

Neste på lista er tiden, som som nevnt handler mye om økonomien den og, men også det at jeg har fått til og opparbeide meg ett opplegg hjemme som tar tid som skal kombineres med reisetiden, og ingen av delene er blitt nok på plass til å være godt nok til å holde på med alene eller ansette seg hjelp for at det skal gå bedre. Det er ikke så lett å finne seg gratishjelp i form av folk med interesse heller, da det ikke er så mye av det her inne hvor jeg bor. Det står ikke akkurat jenter i kø for å få hjelpe til i stallen slik jeg husker det fra de stedene jeg har vært og da jeg var liten og bodde i større miljøer, og det er ikke lett å finne noen som brenner for at det skal være gjort nøye og ordentlig heller. I tillegg må man ha noe tid til det andre livet sitt også, selv om det ikke er høyt prioritert hos meg har jeg verdens mest tålmodige samboer som alltid venter, og man skal også ha tid til tingene man må ha tid til som husarbeid og det som hører med i forhold til slike ting, betale regninger, og holde kontorarbeidet tålelig greit i orden, lage middag, vaske klær…

Det neste på lista blir med dette forståelse. Det er ofte mye press utenfra om alt man burde gjort, meninger på hvorfor ting er som det er, og ikke minst spørsmålene og meningene om det jeg holder på med. Det kan føles ille innimellom. Når man holder på med noe så sært som å skulle gjøre ett yrke ut av å jobbe med hest, blir det mange spørrende øyne, mye snikk snakk og «uforståelse», eller hva man nå enn skal kalle det. Jeg har gjort mye prioriteringer siste året som for mange er helt uforståelig, men som har vært nødvendig for å få til det jeg vil. Noen kalte det å være kynisk og gjøre kyniske prioriteringer her om dagen, og det er vel kanskje ett bra ord for det alt i alt selv om det er negativt ladet, men ikke særlig gøy å innrømme for seg selv. Dette handler også om tid som nevnt over. Fordi måten man har gjort ting på og i forhold til hvor jeg lever å bor gjør at ting tar såpass med tid at man må prioritere helt villt nøye og kynisk om man skal få resultatene og målene på rett kjør. Jeg tenker ofte for meg selv at dette her er en periode. Det vil komme til å bli bedre en vakker dag, og det vil det om man kommer dit som er målet å komme. Trolig mister man kanskje noen ut av livet i løpet av perioden, og det er vel kanskje de med minst forståelse, mens de som virkelig vil ha meg i livet får man håpe har nok forståelse til å gi meg tiden, og akseptere ståa som jeg er i per tid og være fornøyd med det jeg kan gi av meg selv slik som situasjonen er. Dette er vel den utfordringen som for meg er tøffest. Nettopp fordi jeg alle rede har mistet folk ut av livet som jeg anså som meget pålitelige mennesker å ha rundt meg fordi aksepten til å forstå at akkurat nå har jeg litt lite tid å gi fra meg ut til andre ikke var til stede. Har man først fått smaken på den situasjonen blir det som er selve utfordringen i denne problemstillingen at man er redd for at de man selv ikke vil skal bli ute av livet gjør det samme.

Misforstå meg rett, så bruker jeg litt tid på de menneskene jeg må gi litt tid til og som jeg virkelig, virkelig ikke hadde klart meg uten, men nervøsiteten for at de skal slutte å ha forståelsen, eller synes at det jeg kan gi av meg selv ikke er nok er stadig til stede!

Ut av alle disse utfordringen blir sist på lista kanskje den ondeste… SELVTILLITEN! Når alt er tungt, trått og leit, går det ut over selvtilliten. Det er lett å begynne å trykke seg selv ned. Når folk kommer med meninger eller med uforståelsen sin, går det utover selvtilliten. Man vet man ikke kan ta de prisene man aller helst skulle tatt fordi man ikke er høyt nok i nivå, går utover selvtilliten. Det er megalett og begynne å føle at man ikke er god nok, at folk rundt deg ikke synes man er god nok, man holder aldri til mål, man greier ikke jobbe hardt nok, stå på hardt nok, få nok reslutater, være effektiv nok, ting går for sakte… Det blir en ond sirkel i negative tanker, og det blir dårlig selvtillit…

Dette er ting som har surret mye i hode siste ukene, nettopp fordi ting ikke går helt slik jeg aller helst skulle ønske. Det er å tenke at man greier mer enn man faktisk gjør ila de 24 timene man har fått tildelt i ett døgn. Det er lett å tenke at man skal få gjort så mye ila en dag, lett å tenke at alt er mulig, men fakta er at ting tar som regel mer tid enn man tenker og ofte kommer man ikke gjennom alle de tingene man tenker på det lille døgnet man hadde sett for seg.

Men på ett helt år kan man få gjort mye! På ett helt år kan jeg skape ny vei og endring for at ting kan bli noe annerledes. Det er det som gjør at jeg ikke klarer å miste motet, fordi det finnes muligheter for endringer som gjør at jeg likevel kan komme dit jeg har lyst!