Jeg er

I går satt jeg å bladde gjennom innleggene mine her og på den gamle bloggen, og kom frem til at jeg aldri faktisk har presentert litt hvem jeg egentlig er og hva som har formet meg til den jeg er. Man har jo gått litt igjennom det via enkelte innlegg, men en av mine svakheter er nok litt at jeg ikke byr så mye på meg selv… Jeg er ikke så glad i å vise hvem jeg er.

Men, hvem er jeg?

Jeg er Sunnmørsjenta som ble Østlending, men som kom tilbake til Sunnmøre.

Jeg er jenta som brukte en del av barndommen på sykehus, med sykdom og barbert hår grunnet operasjon.

Jeg er skilsmissebarnet som gjorde alt i min makt i tenåringsalderen for å få min (i senere tid) senere i livet høyt satt pris på stefar til å hate meg for jeg ville han skulle flytte ut slik at mamma og pappa kunne bli sammen igjen. Dette bedret seg heldigvis når hormonene sluttet av og man flyttet ut hjemmefra og ting snudde om og ble til ett godt forhold. Man fikk også blitt så voksen etterhvert at man forsto at trolig var det kanskje til det beste for alle at det ble skilsmisse.

Jeg er hun som sløste bort tid på feil gutt i ungdomsalderen, noe som medbrakte en del utfordringer i etterkant og mens det sto på.

Jeg er hun som har hatt en del tid i livet uten kontakt med pappa. Den dag i dag er det ikke slik lenger og det er jeg evig glad for❤️ Keg klandrer ingen, for jeg vet at livet kan være tøft.

Jeg er hun som mistet mamma og min stefar i trafikkulykke, og som derfor plutselig måtte håndtere livet på en helt annen og ny måte.

Jeg er hun som har fått smake på depresjon og angst og greid å jobbe meg ut av det.

Jeg er hun som har kjent på det å nesten få miste de næreste rundt meg fordi jeg ikke har klart å få endene som omhandlet meg selv til å møtes og alle bånd rundt om begynte å rakne.

Jeg er en følelsesladet person og romantiker.

Jeg er hun som er så heldig og ha masse folk rundt meg som heier på meg og støtter meg.

Jeg er hun som satser alt på hest og drømmene mine.

Jeg er hun som elsker å leve, ha det kjekt og stå på for å komme dit man ønsker!

Jeg er hun som er full av konkurranse instinkt og brenner på for å nå målene mine.

Jeg er hun som alltid ser fremmover og gleder meg over alle dager!

Jeg er hun som ikke vil gi opp, fighter for ting som er viktig for meg, ser løsninger og jobber på.

Alle har sine storyer! Min er fortiden som man må leve med og som heldigvis er fortid. Jeg har god kontroll på den og jeg har lært vanvittig mye av den! Aller mest har jeg lært å ha respekt for de som har sine storyer, føle med dem. Jeg har lært hvor viktig det er å ta vare på seg selv og ta vare på det man virkelig føler betyr noe i livet. Jeg har lært at jeg behøver det positive og absolutt ikke trenger det negative. Jeg har lært at man alltid må jobbe med vanene sine og man genererer sin egen energi. Jeg har lært å være sterk! Jeg har lært å være følsom og akseptere det. Jeg har lært å sette pris på det livet har å tilby. Om det er utfordringer eller gleder. Man kommer seg alltid gjennom det og man lærer alltid av det man opplever!

Jeg er jenta som alltid har blitt «reddet» av hestene. De har vært tryggheten, glede, motivasjon. De har egentlig på en måte vært alt for meg. Dyr dømmer ikke, de er til stede for deg til enhver tid.

Nettop fordi hestene har gitt meg så mye, betydd så mye og hjulpet meg så mye har det alltid gått bra og komme seg gjennom tunge og tøffe tider! De har alltid skapt glede i hverdagen for meg. Formet meg. Derfor har det vært enkelt hele veien og ønsket at man skulle få til å drive med hest, leve av hest. Jeg har aldri hatt noe annet mål eller noen annen drøm. Hestene har vært der dårlige dager, gode dager, lykkelig dager, triste dager, alle dager! Like mye som alle fine menneskene jeg også har rundt meg og som har formet meg.

Jeg er takknemlig for at jeg har fått lov til å bli den selvstendige, ståpåjenta som jeg har blitt, og enda har jeg ett helt liv foran meg med alle muligheter jeg kan ønske meg! Det er mye fortiden sin skyld at jeg har formet meg slik som jeg er i dag.

Veien som har vært har vært noe hard og tøff, vond, men også med mye gleder, og slik blir nok fremtiden og. Forhåpentligvis med mest gleder!

Jeg har to mottoer. Det ene har jeg hatt i åresvis. Det er dypt og for mange kanskje skremmende. For meg er det motivasjon!

«Momento Mori»- alle skal dø. Livet venter ikke…

Det andre er «hvor vanskelig kan det være». Jeg tenker at ting blir nødvendigvis ikke vanskeligere enn man tenker og gjør det til selv, og er ting egentlig så vanskelig?

Jeg er en person som elsker livet og gleder meg til hver en ny dag, ny mulighet, nye utfordringer! Jeg tenker at man lever faktisk bare en gang, og man må gripe de mulighetene man får, til å bruke livet slik man har lyst.

Jeg har tenkt lenge på om jeg skulle publisere dette innlegget. Det er personlig, og en refleksjon for meg over hvordan ting har vært. Man er alltid redd for at noen skal dømme. Samtidig spiller det ingen rolle for meg, for det er dette som er meg, og det er dette som har vært mitt liv. Det er ett tema som betyr mye for meg at alle har sine storyer, utfordringer i livet, man skal respekter hverandre og støtte hverandre til å gå for det man har lyst til!

Det er ingen som kommer seg gjennom livet uten å føle at man har hatt noe som helst utfordringer.

Jeg er hun som elsker å støtte opp folk, si til dem at de skal stå på for det de har lyst til!

Jeg er hun som har tidenes beste team rundt meg! Familie, venner, elever, hestefolk, kjæresten min!

Jeg er Camilla Therese Tafjord, hun som har begynt å bygd opp varemerket sitt Valentino Sportshorse! Første hesten jeg hadde noe forhold til het Valentino. En liten rampete shettis.

Jeg er hun som gjør alt for å komme dit jeg ønsker, og jeg er stolt av det!