En smule frustrert!

Blogg every day challenge gikk jo fint – not… Egypt ble heller ikke bygd på en dag, så jeg får fortsette å utfordre meg selv til det går!

Siste døgnene nå har vært utfordrende. Mini begynner å få meninger og er dessverre like sta som meg selv. Han har også syns det har vært grusomt å sove både på dagtid og om natten. Det er rett og slett bare kaos hjemme og ikke rutiner i noe. Det er akkurat sånn at man får gjort akkurat det man må, men alt som skulle vært gjort står helt stille og bare flyter… Det føles som jeg har en kamp med meg selv som går i følelsene «du er en dårlig mamma» eller «alt man har jobbet så hardt for å få til, holder på å gå i oppløsning».

Misforstå meg rett, det er mange ting som gjør at jeg føler som jeg gjør for bedriften min, og ikke bare å ha blitt mamma, men det å bli mamma gjorde det heller ikke lettere. Bare for å ha poengtert det, trodde jeg aldri det ville bli enkelt heller, og det er vel derfor jeg så ofte har følt det som jeg har gjort, fordi jeg visste at å gå inn for å bli mamma, ville by på harde hverdager en god stund fremover, og ikke sikkert man en gang får det til slik man vil. Man forsøker å jobbe opp ting, så går det motsatt vei, når man ser inn i bedende øyne om at «mamma- det eneste du gjør er å mate meg og stresse rundt… Så får man dårlig samvittighet. Dette er dårlige kombinasjoner…

Jeg får masse hjelp hvis jeg vil det. Samtidig er det nok en slags dårlig stolthet som gjør at jeg føler jeg må klare alt alene, det er jo jeg som har fått barnet. Derfor vil man ikke spørre så mye heller. Dumt av meg!

Den uken her har virkelig satt litt linjer for at ting er vanskelig nå og at det er litt mye! Jeg glemte nemlig denne uken at en hest skulle insemineres. Og da gikk det virkelig opp for meg at nå er man helt på villstyr. Når man glemmer det som er viktigst i bedriften sank jeg virkelig litt ned i jorda. «Er det mulig!?» Men, gjort er gjort, man får lære av det å jobbe på videre!

Jeg håper virkelig jeg finner ut av ting og får stått på videre, men det er jammen en omstilling med en liten på slep, for alt må gjøres på en helt annen måte ofte enn man egentlig forestiller seg.

Jeg savner mer nå enn noen gang en mamma som bor i nærheten og vil bruke masse tid på barnebarnet sitt og sammen med meg. Selv om jeg tenker slik, er det jo ikke sikkert det hadde vært slik, men det føles nesten trøstende å tenke at kanskje det kunne vært slik…

Heldigvis har man kommet seg gjennom tøffe tak tidligere, så det skal gå dette og! Det er bare noen dager hvor man virkelig kjenner på frustrasjonen!

Jeg elsker det jeg holder på med og jeg elsker mini, og jeg skal greie å få til begge deler! Jeg må nok bare jobbe litt hardere med meg selv, finne frem en enda tøffere Camilla!

Jeg tror jo på: man greier mer enn man tror, og når man tror man ikke greier mer, greier man alltid litt til!