En liten update

Jeg har litt å jobbe med for og nå bloggaktiviteten jeg ønsker! Men den som ikke gir opp-vinner! Så da er det bare å fortsette å stå på, som med alt annet.

Det kjennes på kroppen at man går inn i en kald, mørk og foreløbig våt høst… man står på for å ordne klar stall og hjemme til beitehestene, og målsetting for 2021 er begynt i tankene. Man er litt umotivert, men alikevel så motivert.

Utrolig nok så hadde ikke jeg så voldsomme mål i år siden jeg var gravid og i tillegg kom covid, men alikevel så har jeg faktisk nådd over alle målene mine utenom ett, som jeg håper jeg skal klare å få igjennom før året er omme!

I år har jeg fått til verdens fineste føll, som jeg er skikkelig stolt av! Det er Valentino. (Ute for salg, desverre)

Han ble vist på utstilling med masse gode tilbakemeldinger, og han har allerede vist at han er ett unikum i håndtering med å gå på henger selv, gjøre vetrinærundersøkelse sovende, være største kosegrisen, sosial og alikevel atletisk og eksplosiv med tre fine gangarter. Noen ganger får man en følelse på enkelte hester, og han føles som har det som skal til for å bli riktig god dersom man gjør det rett og han holder seg frisk! Det er alltid vanskelig å kunne avgjøre noe slikt som føll, men han har noe ekstraordinært!

Han fikk 1 premie og kvalifisert videre til eliteskue. Så i år ble det fin kvalitet på føllene mine, noe som var ett mål som man ikke kan vite blir eller påvirke så mye annet enn hva naturens side vil gi. Valentino er egentlig absolutt en keeper, og han blir ikke solgt med mindre rett kjøper og pris dukker opp, men jeg vil desverre heller velge å beholde føllet Linus siden jeg tok i mot han selv på samme dag som min baby Linus sin fødedag. Det føllet er også veldig flott, med svevetrav og oppover galopp, men helt annerledes i gemytt.

Det har også rukket å være årets Kretsmesterskap, som egentlig var mitt eneste stevnemål i år. Jeg hadde veldig lyst å ta igjen fjorårets resultater, men har ikke gått ut høyt med det. I hovedsak var målet bare og komme ut igjen og ri fine runder, og det holdt til fine prosenter og kretsmester i år også.

Smilet hadde egentlig lyst å gå rundt når man sto med alle sløyfene på hesten, medalje, bukett og vinnerdekken. Jeg er ett konkurranse menneske uten like, og da føles det desverre alltid best når man får til resultatene man jobber for.

I år smakte det ekstra godt, etter å ha kjempet seg gjennom å holde seg i gang gjennom ett helt svangerskap, i full jobb og med en «hjemmesnekra» stall full av hester. For så å komme hjem fra sykehuset 48 timer etter fødsel og omtrent bare kjøre på igjen fra der man slapp med en gang. Jeg er stolt over å ha holdt i gang hestene på en Okei måte, og veldig stolt av meg selv som tok steget med å ansette lærling!

Det er av og til man får til så mye, at man glemmer å nyte det, man bare fortsetter å lete etter nye utfordringer, også blir alt litt kjedelig når man ikke vet om noen slike neste utfordringer.